«Kindereggeffekt» på silda i 2018

Publisert: av Roar Bjånesøy

Høyere priser på restråstoffet økte filetproduksjon i fjor, til tross for at eksportprisen på fryst sildefilet falt mer enn andre produktkategorier av sild, skriver analytiker

Kronikk av Finn-Arne Egeness, bransjeanalytiker sjømat, Nordea

Høyere priser på restråstoffet økte filetproduksjon i fjor, til tross for at eksportprisen på fryst sildefilet falt mer enn andre produktkategorier av sild. Det bidro til 1) økt verdiskapning, 2) høyere bearbeidingsgrad og 3) forbedret tilgang på råstoff for mel- og oljeproduksjon i Norge. I sjømatsektoren stod silda dermed for en ren «Kinderegg-effekt» i 2018

Silda er en av de viktigste artene i norsk fiskerinæring og står for rundt 12 prosent av den totale fangstverdien av norsk villfanget fisk. Høyest var andelen i 2012 med 25 prosent av den totale førstehåndsverdien. Førstehåndsprisen på sild hadde en fantastisk utvikling fram til 2017 da den kollapset som følge av økte kvoter og markedsutfordringer. Små endringer på tilbuds- og etterspørselssiden medførte at endringene fra 2017 til 2018 ble begrenset.

Konsum

For å forstå prisbildet på silda er det viktig med kunnskap om den historiske utviklingen i førstehåndsprisen. Fram til år 2000 var førstehåndsprisen på sild rundt NOK 2 per kilo (2016-kroner). I denne perioden gikk en betydelig andel av silda til mel- og oljeproduksjon (55 prosent i 1988). Fordi mer enn 10 millioner tonn pelagisk fisk går til denne anvendelsen globalt, hadde den norske sildefangsten begrenset effekt på førstehåndsprisen.

I løpet av 1990-tallet fikk vi en gradvis oppbygging av pelagisk konsumindustri i Norge og alle fiskefartøyene fikk etter hvert RSW-tanker om bord, samtidig som globaliseringen av verdensmarkedet for fryst fisk gjorde det mulig å frakte fryst sild over store avstander til en lav pris. Etter kommunismens fall økte kjøpekraften i Øst-Europa, samtidig som økt russisk eksport av Alaska pollock ga større muligheter for økonomisk tilgjengelige proteiner i det russiske markedet. Fordelen til silda var at østeuropeerne hadde erfaring med Stillehavssild.

Kvotereduksjonen på 32 prosent i 2001 bidro til en dobling av prisen fordi konsumindustrien og ikke mel- og oljeindustrien satte førstehåndsprisen.

Filet

Nøyaktig 10 år senere, i 2011, fikk vi en ny kraftig prisøkning. Igjen var det kvotereduksjon som var den utløsende faktoren. Prisen økte fordi en større andel av silda ble filetert og gikk til de best betalende markedene i Polen, Tyskland, Russland og Hviterussland i et format som sparte industrielle kjøperne for betydelige ressurser. Samtidig tjente norske produsenter penger på salg av restråstoffet til mel- og oljeindustrien.

Transportkostnadene ble også kraftig redusert fordi en kun fraktet fileten og ikke hele silda til markedet. Pristoppen ble nådd i 2016 med NOK 7,68 per kilo NVG-sild og NOK 6,28 per kilo Nordsjøsild.

Prisfall

I 2017 ble førstehåndsprisen halvert fordi filetmarkedene ikke evnet å absorbere kvoteøkningen på 125 prosent. Dermed måtte mer av silda eksporteres hel, samtidig som inntektene per kilo restråstoff ble halvert som følge av lavere priser på fiskemel. De tradisjonelle markedene for fryst rund sild var imidlertid ikke tilgjengelig på grunn av det russiske importforbudet mot vestlige matvarer, samtidig som Ukraina slet med en svak valuta. Norsk sild ble derfor priset som et billig protein i verdensmarkedet. 

2018

I 2018 var situasjonen omtrent den samme. Førstehåndsprisen på NVG-silda falt med to prosent, til tross for en kvotereduksjon på 30 prosent. Førstehåndsprisen på Nordsjøsilda økte med tre prosent til tross for en kvoteøkning på 21 prosent. Kvoterådene for 2019 ble offentliggjort før fisket etter NVG-sild kom i gang for fullt i høst, og stanset prisoppgangen. Eksportstatistikken fra Sjømatrådet viser at målt i mengde produktvekt var sildeeksporten i 2018 nærmest identisk med 2017. Snittprisen falt med seks prosent og bidro til et verdifall på seks prosent. Prismessig var det fersk og fryst som hold seg best. Den ferske silda, som primært er landinger fra norske fartøy i Danmark, falt med tre prosent, mens fryst rund sild falt med fire. Fallet i eksportprisen på filet var imidlertid på hele 14 prosent. Derfor kan det framstå som et paradoks at mengden filet til eksport økte med åtte prosent, mens eksporten av fersk og fryst falt med henholdsvis femten og fire prosent.

Forklaringen på at bedriftene ikke kanaliserte mer av silda til rundfrysing var høyere priser på restråstoffet. Hvis vi bruker førstehåndsprisen på kolmule som referansen økte prisene på avskjær med hele 50 prosent i 2018. Inntektene fra salg av restråstoff per kilo innkjøpt sild økte med 50 prosent til NOK 1,08 per kilo. Fordi førstehåndsprisen på NVG-sild til konsum falt fra NOK 4,65 per kilo i 2017 til NOK 4,49 per kilo i 2018, økte marginene per kilo restråstoff med 60 prosent; fra 15 til 24 prosent. En økende andel av silda går til EU. I 2018 gikk 86 prosent av sildefileten gikk til EU; mens andelen for fryst rund sild var 40 prosent. Litauen var det største markedet for fryst rund sild, mens Polen er vårt største filetmarked foran Tyskland, Litauen og Hviterussland.

Silda viser vei for hvordan man kan lykkes med foredling i Norge. Industrien er konkurransedyktig blant annet fordi produksjonen er automatisert, holdbarheten er like god som hos konkurrentene nær markedet, samtidig som tollsatser heller ikke setter begrensninger. Filetproduktene er likeledes tilpasset industrielle kjøpere, reduserer transportkostnadene og gir gode inntekter fra restråstoffet. En forventet økning i fôrbehovet i oppdrettsindustrien vil sikre gode priser på avskjær framover, til tross for økende konkurranse fra substitutter.

Siste nytt