Norsk sild og makrell selger seg ikke selv

Publisert: av Camilla Klævold

Derfor tar Norges Sildesalgslag grep rundt markedsføringen av pelagisk villfisk 

Kronikk av Norges Sildesalgslag

Noen har faktisk hevdet at sjømaten selger seg selv. Etterspørselen etter sjømat er uansett stor i verden. Mat er mangelvare - og i særdeleshet sjømat. Er det da nødvendig med markedsarbeid? Markedsarbeid blant annet for det som kalles pelagisk fisk, en fellesbetegnelse for så som sild, makrell og lodde?

Dette er billig protein som verden trenger. Slutter vi med markedsføring gjør vi protein enda billigere. Nesten som et bidrag til bistandsarbeid.

Men skal ikke prisen spille noen rolle? Vi snakker tross alt om eksport av rundt 10 millioner pelagiske måltider verden over hver dag. Vi gjentar: 10 millioner daglige måltider. Det trengs ikke særlige regneferdigheter for å skjønne at prisen per kilo har noe å si for verdiskapingen.

Pelagisk fiskere i Norge vil ikke nøye seg med å være leverandør av billig protein. Det er en selvsagt målsetting for all næring at verdiskapingen gjøres størst mulig. Også for sjømatnasjonen Norge. Og desto mer ettersom dette er en uttalt rettesnor for politisk ledelse i NFD. Da er det ikke likegyldig hvor norsk sjømat ender opp, - og hva som betales. Fisken må ut til de best betalende markedene der høy kvalitet verdsettes. Og omvendt, hvorfor bry seg om å fremme kvalitet hvis credoet er at sjømaten uansett blir omsatt?

- Det er sagt at tilvirkerleddet får sitt påslag uavhengig av førstehåndsprisen, altså prisen til fisker. Og fiskerne hører vi jo ustanselig tar mesteparten av fiskekaken år etter år. - Det trengs da vel ikke enda høyere førstehåndspriser!

Er dette logikken vi i Norge skal leve etter?  -  Det kan se slik ut.

Det vil si, det er forskjell på hvilken type villfisk vi snakker om. Det som kalles hvitfisk; torsk, hyse og sei f.eks., skal fortsatt markedsføres globalt etter den gamle satsen på 0,75 % i markedsavgift*. Dette er en vellykket investering. Markedsarbeidet i hvitfisksektoren har over lang tid satt skikkelig spor etter seg. «Skrei» er f. eks. solid etablert som et internasjonalt begrep. Og sånt kommer ikke av seg selv. Å selge verdens beste torsk som «skrei» på internasjonale menyer, krever arbeid og innsats - og penger. Og renomméet skal opprettholdes. Dette koster.

Men av en eller annen uforståelig grunn skal ikke dette lenger gjelde for det vi ovenfor omtalte som pelagisk fisk. Verdiskaping er som sagt uttalt som viktig for den politiske ledelse. I statsbudsjettet satses det stort på havet. Norge skal være en ledende havnasjon, der bl.a. sjømat inngår. Men altså ikke pelagisk fisk til tross for at Norge er en pelagisk stormakt i verdenssammenheng.

I mer enn en generasjon har førsteklasses norsk makrell blitt etablert som et begrep i de viktigste asiatiske markedene som Japan og Sør-Korea. Men nå, fra 2019, er avgiften så drastisk redusert at arbeidet med å opprettholde status og videre vekst i Asia, vil stoppe opp. Og våre internasjonale konkurrenter rundt Nord-Øst Atlanteren gliser. De er mer enn klare til å overta når vårt mangeårige suksessopplegg langt på vei takker for seg og bakker ut. Et suksessopplegg de har misunt oss lenge gjennom innsatsen til Norges Sjømatråd. Midlene som er avsatt er fra 2019 på nivå med det som ble brukt for femten år siden. Alle i pelagisk sektor stiller seg totalt uforstående til at norske myndigheter med åpne øyne velger å gå baklengs inn i fremtiden. Men det er faktisk dette som skjer. Avgiften for pelagiske fiskeslag er på svært kort tid redusert fra 0,75 % til 0,3 %. Her glemmes glatt alt som i år-tier møysommelig er bygget opp; gjennom Sjømatrådet og næringens innsats, gjennom stats- og ministerbesøk og store næringslivsdelegasjoner år etter år. Norsk makrell er markedsledende i Asia, men det kommer ikke av seg selv. Konkurransen er knallhard. Likevel velges dette bort.

Og det dreier seg ikke bare om makrell i Asia der også Kina nå er et enormt potensial. Det gjelder i enda større grad norsk sild til ledende markeder i Europa, som Tyskland og Polen. Her blir det knapt markedsarbeid i det hele tatt etter avgiftsreduksjonen. Statusen for norsk sild i disse markedene vil gradvis forsvinne.

Markedsavgiften har blitt redusert i to trinn, men til og med 2018 har Sjømatrådet hatt penger «på bok», ca. 40 millioner i 2017 og 30 millioner kroner i år. Fra 2019 er dette radikalt endret til ca. 10 millioner, og budsjettmessig blir pelagisk markedsføring beskåret med 75 % på to år. Myndighetene som har vært konfrontert med disse fakta, velger likevel å se bort fra kjensgjerningene. De ønsker å la den reduserte avgiften «få virke en tid». Her settes en strek over arbeid og investeringer som det har tatt mer enn tretti år å bygge opp. Oppnådde resultater vil rives ned på en brøkdel av tiden. – Og, det vil være tilnærmet umulig å etablere på nytt. - Russland har vært borte som marked siden august 2014. Selv om det russiske markedet skulle åpne seg på nytt, vet vi nå at Russland som det største pelagiske markedet neppe kommer tilbake i full bredde. Akkurat dette kan vi i Norge ikke gjøre mye med. - Men i andre markeder kan vi gjøre noe. Det enkleste er å opprettholde den innsatsen vi har og som vi vet gir resultater.

Fiskersiden kan ikke sitte stille å se på at grunnlaget for de gode, pelagiske markedene rykkes bort. Styret i Norges Sildesalgslag har derfor besluttet å bidra til at dette ellers uopprettelige markedsarbeidet får fortsette i 2019 ved å bevilge kr. 9 millioner. - Forhåpentligvis gir dette et stort nok pusterom for myndighetene til å realitetsorientere seg. For Sildelaget tar ikke sjansen på å la dette «få virke en tid» ved at markedsbudsjettene for pelagisk blir uthult. Sildelaget velger å yte nødhjelp!

 

*) Markedsavgiften er det som fiskeri- og oppdrettsnæringen i felleskap betaler som en prosentsats av verdien på eksport av norsk sjømat. Midlene finansierer det som er generisk markedsføring, administrert av Norges Sjømatråd som for sjømat har en tilsvarende oppgave som landbrukets forskjellige opplysningskontorer.

Siste nytt